Apartheid raseskille i Sør-Afrika
Noen er for unge til å huske Apartheid i Sør-Afrika. Andre vet kanskje ikke helt hva det var. Da jeg var ung og politisk aktiv var kampen mot Apartheid noe som engasjerte meg. Jeg var medlem i Fellesrådet for det sørlige Afrika (nå Fellesrådet for Afrika). Aksjonsformer for å boikotte Sør-Afrikanske varer var noe av det vi gjorde. Jeg husker fremdeles da vi gikk i butikker å klistret merkelapper med «Boikott Sør-Afrika» på alle hermetikkboksene med hermetisk frukt som kom fra Sør-Afrika. Det hjelp faktisk de fleste butikker førte etter hvert ikke Sør-Afrikanske varer.
Apartheid en etterlevning fra Hitlers tankegods
Apartheid betyr å skille av. I dette tilfellet var det mennesker med ulik «rase» som skulle skilles. Sør-Afrika er av naturen velsignet med store naturresurser, noe som gjorde at hvite Europeere levde et luksusliv der, mens storkapitalen fra Europa utnyttet landets naturresurser.
De hvite (flesteparten fra England og Nederland) var i mindretall i Sør Afrika. I 1948 ble de første Apartheid lovene innført av det regjerende partiet «Nasjonalist partiet». Lovene er et sett ulike lover som har til hensikt i skille rasene fra hverandre. Den grunnleggende tanken var at Guds utvalgte rase (de hvite) var overlegen andre raser. Egentlig det samme som Hitlers Nazi parti framholdt.
Lovene
De første lovene delte menneskene inn i 4 raser. Disse 4 rasene skulle bo adskilt fra hverandre. Dette førte til at millioner av Afrikanere ble tvangsflyttet og levde trangt i fattige kår. Det hvite herskende mindretall bodde i de beste strøkene med sine enorme eiendommer og rikdom.
Det ble også innført forbud mot ekteskap mellom rasene og seksuell samkvem mellom mennesker av ulik rase.
Lover som delte folket etter rase ble også innført i alle offentlige fasiliteter. Egne busser for Afrikanere, andre og langt bedre busser for de hvite. Benker forbeholdt hvite osv var en del av hverdagen på grunn av disse lovene. Selvsagt var det også egne sykehus for hvite og andre og langt dårligere for de andre gruppene.
Et sett med lover ble også til for å hindre politisk opposisjon og styrke Nasjonalispartiets posisjon. Kommunistpartiet og African National Congress (ANC) ble forbudt. For å styrke det hvite Nasjonalistpartiet ble det også forbudt å ha medlemmer av flere raser i samme parti. Dermed hindret de en koalisjon mellom f.eks Afrikanere og indere. All motstand mot Apartheid ble forbudt, også passiv motstand.
Nelson Mandela og ANC
I 1963 ble Nelson Mandela arrestert sammen med de fleste andre ledere i ANC. Nelson Mandela ble anklaget for høyforræderi og sabotasje. Mandela trodde han kom til å få dødsstraff og sa seg skyldig i tiltalen. Mandela sa seg skyldig for å kunne forklare i retten hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen regnes som Mandelas kanskje viktigste taler.
Nelson Mandela fikk ikke dødsstraff, men livsvarig fengsel. Noe som førte til at han satt i fengsel i 27 år. I 1990 ble han løslatt.
Apartheid tok slutt
Løslatelsen av Nelson Mandela kom av to grunner. Sør-Afrika møtte stadig større internasjonal fordømmelse for sin raseskille politikk. Dessuten kom etter hvert yngre og mer reformvennlige inn i Nasjonalistpartiet. Noen av Apartheid lovene ble endret og noen fjernet. Men til slutt var det ingen vei utenom. Systemet med å skille mennesker etter rase falt sammen.
Nelson Mandela ble fort et samlende symbol for det Afrikanske flertallet. ANC ble igjen lovlig politisk parti og forhandlinger mellom Nelson Mandela og president Fredrik De Klerk startet i 1991. Forhandlingene førte til fram og fri valg ble avholdt i Sør-Afrika. I 1994 ble Nelson Mandela president.
For arbeidet ble både Nelson Mandela og Fredrik De Klerk tildelt Nobels Fredspris i 1993
Internasjonalt press nyttet
Nelson Mandela var hele tiden klar på at internasjonalt press på Sør-Afrika var viktig. Prosessen kunne fort endt i et langt mer opprivende oppgjør enn det gjorde. Nelson Mandelas evne til å samle og tilgi vil bli husket.
For meg var det en liten bekreftelse på at de små lappene vi hang på Sør-Afrikanske hermetikkbokser faktisk hadde en nytte. Et lite bidrag i en stor sak.