Folk kalte område for Niggeren
Jeg vokste opp på Våland i Stavanger. Deler av Våland, spesielt skråningen fra Vålands tårnet ned til sykehuset, er et av de bedre strøkene i byen. Der vokste jeg opp. Jeg bodde i et hus oppført i 1952 med en vakker utsikt. Veien jeg bodde i heter Fredrik Nannestadsvei. Like bortenfor ligger et lite område som på folkemunnen ble kalt for «Niggeren». Dette området besto av noe så sjelden på den tiden som kommunale boliger i beste strøk av byen.
Niggeren, det skumle for oss
For oss som bodde i et så pent strøk på Stavangers vestkant, var området med kommunale boliger på 1960 tallet noe skummelt. Selv om min familie var svært tolerante og røttene til arbeiderklassen var stor, ble vi barn bedt om ikke å gå til «Niggeren». Det var noen kommunale boliger i Vidarsgate og Friggsgate som gikk under dette nedlatende navnet.
Som jeg sa innledningsvis. Området som ble kalt «Niggeren» blant folk, var noen få, store kommunale boliger. Jeg var aldri inne i noen hus i området, men er helt sikker på at standarden i disse husene var langt dårligere enn i resten av det fasjonable strøket. I de kommunale boligene bodde mange familier. De bodde tett og hadde svært mange barn.
Oss mot dem
Vi barn som kom fra skråningen ned mot sykehuset holdt oss for oss. Barna i de kommunale boligene var ikke i vårt miljø. Vi så dem på skolen, men holdt avstand. Noen ganger oppsto det konflikter mellom vår barneflokk og barna fra «Niggeren». Det resulterte av og til i slåsskamper. I dagene etter slike hendelser gikk det skrekkhistorier blant barna om hvor forferdelige barna i de kommunale boligene hadde vært.
På veien hjem fra Våland skole, gikk jeg stort sett sammen med mine venner. Men av og til gikk jeg alene. 3 minutter før jeg var hjemme, passerte jeg de kommunale boligene i «Niggeren». Det var skummelt. Men en gang skjedde det noe.
Samlekortene «Ski-Skøyter 1968-69»
Alle som var barn i 1968-69 samlet på kortene om Norske idrettsmenn og kvinner. Det var ekstremt stort. Jeg gjorde det også. En dag på vei hjem fra skolen, gikk jeg alene. Jeg så på noen kort jeg hadde byttet til meg. Da så jeg plutselig 3 gutter fra «Niggeren» komme i mot meg. De var på min egen alder, jeg ble fylt av skrekk og redsel.
Hva er det du har der? spør den ene gutten. Jeg viste dem kortene. Tenk om jeg bare kunne kommet meg bort fra dem. Guttene spurte om jeg hadde mange kort. Det svart jeg bekreftende til. En av de andre guttene sa at de ikke hadde slike kort. Det var for dyrt for dem. han spurte om å få et kort. Jeg var redd og så dette som en mulighet til å slippe unna. Jeg tok fram noen av mine byttekort. Det vil si, kort jeg hadde flere av og som ble brukt til å bytte til kort jeg ikke hadde.
De tre guttene bukket og takket noe enormt. Jeg var glad for å slippe bort fra de skumle barna.
Guttene fra «Niggeren» satte spor i meg
Hendelsen har jeg tatt med meg hele livet. Jeg så trolig for aller første gang forskjellene i samfunnet. Forskjeller som var synlige i 1968 og like synlige i dag. Jeg så hva noen få samlekort gjorde for barn som hadde dårlig økonomi. Ting vi andre tok som en selvfølge, var ikke en selvfølge for dem, men noe uoppnåelig.
Guttene i «Niggeren» fikk meg etter hvert til å tenke. Området fikk trolig navnet fordi folkene som bodde der var fattige og det var nedlatende å måtte bo i kommunale boliger. I dag er det utenkelig at et område får et slikt navn blant folkene i byen. Den gang tenkte vi ikke over hvor nedlatende det måtte være for de som bodde der.
Denne lille episoden fikk meg også til å være tilfreds med det jeg har. Sette pris på de små gleder. Hendelsen er kanskje den aller viktigste enkelthendelsen i mitt liv.