For et par år siden var jeg deprimert. Jeg var så nær selvmord som det er mulig å komme. Til slutt fikk jeg hjelp. I kjølvannet av Ari Behns bortgang og pårørendes åpenhet om hans selvmord vil jeg fortelle min historie. Jeg har alltid vært forhåndsvits åpen om dette. Ari Behns død har åpnet en dør for alle som et tema som har vært tabubelagt

Årsaken til mine problemer og tanken om selvmord

Jeg vil ikke fortelle i detalj om alle årsakene. Det blir for privat og omfatter også familiære forhold. Men la meg si det slik at jeg er en person som hadde jobbet mye over lang tid. Kanskje først og fremst med ting som var nødvendige i min familiære situasjon. Et enormt press og en enorm arbeidsmengde falt på mine skuldre. I tillegg jobbet jeg, var aktiv i frivillig arbeid og deltok aktivt i samfunnsdebatten. Først når jeg falt til ro om kvelden kunne jeg slappe av.

Dette pågikk i mange år. Jeg spurte om hjelp fra det offentlige, hjelpen vi fikk i min familie var svært dårlig. Først helt mot slutten, etter utallige feider fikk vi hjelp. Da ble jeg fikk jeg også omsorgslønn for arbeid jeg utførte med mine pårørende. Jeg vil av hensyn til resten av familien ikke si noe mer om hva dette gjaldt, de som vil vite mer kan ta kontakt.

For meg var det jeg gjorde i frivillig arbeid som en måte å få koblet av på fra den daglige rutinen. Det var viktig for meg, faktisk helt nødvendig.

Jeg møtte veggen

Jeg viste at den enorme arbeidsbelastningen ville ta slutt en dag. Da det skjedde oppsto et slags vakum for meg. Fra det å ha dagen så full av gjøremål til å ha dagen totalt fri utenom jobb er en stor overgang. Ja, en jobb som bare tar 37,5 timer i uka er ingenting fra å ha dagen besatt med 18 timer pr. dag.

Det vakumet som da oppstår er vanskelig for mange å takle, også for meg. Jeg ble deprimert. Hva nå? Hva skal jeg liksom gjøre nå? Hvordan skal jeg bruke dagen nå?

Jeg ble mer og mer deprimert. Selv de enkleste gjøremål ble en stor hindring. Jeg som tidligere hadde jobbet hele tiden, fått ting gjort klarte nå å gjøre nesten ikke noe.

Oppsøkte legen

Jeg var åpen for min kone. Hun så at jeg hadde problemer. Jeg gikk til min fastlege. Problemet var at det var enorm lang ventetid på å få time hos psykolog. Jeg oppfattet også at fastlegen egentlig ikke skjønte problemet mitt. Han husket meg som den mannen jeg hadde vært, så meg ikke slik jeg var blitt.

Det ble verre og verre for meg. Så ille ble det at jeg begynte å tenke på muligheter for å avsluttet livet selv.

Vurderte selvmord

Jeg vurderte helt seriøst selvmord. Fant ut hvordan jeg skulle gjøre det. Heldigvis var jeg fremdeles en litt oppegående mann. Jeg tenkte at noen må da kunne hjelpe meg.

Jeg hadde søkt på AAP (Arbeidsavklaringspenger). Nå var jeg kommet i en tilstand der det var utenkelig for meg å ha jobb, jeg orket det ikke. AAP fikk jeg ikke fordi jeg ikke hadde noen diagnose. En diagnose kunne bare settes av en psykolog, det var 2 års ventetid.

Det gikk 2 år uten at jeg hadde hørt noe. Første gang jeg gikk til min fastlege var jeg egentlig ikke så deprimert, jeg gikk til ham i starten. Da jeg følte at min psykiske helse endret seg. Gjennom disse to årene ble tilstanden verre og verre og til slutt helt ille.

Jeg fant ut på NAVs websider at de hadde en psykolog der. Denne psykologen kunne ikke sette noen diagnose, men være til hjelp. Jeg tok kontakt med NAV for å forsøke å få en tid. Det fikk jeg. Denne psykologen ga beskjed til min fastlege at han burde sende en anbefaling til utreding ved psyk avdeling for meg. Fastlegen skrev en anbefaling, men igjen fikk jeg avslag.

NAV berget mitt liv

Da psykologen på NAV fikk vite at jeg enda en gang fikk avslag på utreding, ringte hun til meg og spurte om jeg ikke kunne bytte fastlege. Det gjorde jeg selvsagt. Fastlegen hadde tydeligvis ikke forstått alvoret i situasjonen. 1 Juni skulle jeg bytte fastlege. Samme dag skulle jeg på et møte med NAV og med psykologen der.

I mellomtiden hadde min tilstand blitt så ille at jeg selv var redd. Jeg var sikker på at jeg ikke ville oppleve 1 Juni, den dagen møtet var. Jeg var sikker på at jeg ville gjøre alvor av min plan om selvmord.

Mitt bosted er på Hundvåg i Stavanger og fra Hundvåg til Stavanger er det en bru som vi kaller for bybrua. En dag min kone gikk på jobb hørte hun at en mann hadde hoppet utenfor brua og at trafikken derfor var stanset. Hun tenkte med en gang på meg og rinte til meg for å få bekreftelse på at det ikke var meg. Så ille var det faktisk, min kone var oppriktig redd.

NAV fulgte meg til fastlegen

Da jeg kom på dette møtet med NAV og psykologen til NAV var situasjonen min så ille at de forlangte at jeg oppsøkte den nye fastlegen med en gang. Ja, jeg fikk ikke gå selv, veilederen på NAV fulgte meg. Den nye fastlegen fikk meg faktisk lagt inn noen dager til observasjon. Dette førte med at jeg fikk vurdering av psykolog og den nødvendige hjelpen.

Åpenhet om selvmord

Jeg er glad for at det nå er større åpenhet rundt selvmord. Det er naturlig nok vanskelig å få de ca 600 som hvert år tar selvmord til å fortelle sin historie. Jeg håper at min historie kan hjelpe noen, forstå at det er mulig å få hjelp og ikke være redd for å fortelle om problemene.