Aktiv dødshjelp, jeg er for
Det pågår stort sett en debatt for eller i mot aktiv dødshjelp hele tiden. Det er en viktig debatt som berører vår moral og etikk. I denne bloggen vil jeg skrive litt om hvorfor jeg er for. Egentlig er begrepet aktiv dødshjelp omfattende og jeg er ikke for alle former for å bistå mennesker som ønsker å avslutte livet. Jeg er for den delen som har med livsavslutning i en situasjon der en sykdom eller skade gjør at livet går mot slutten uansett.
Min far og aktiv dødshjelp
Det er mange år siden min far døde. Men hans siste dager var et liv for ham som ikke ga noen mening. Et liv med smerter på sykehus. Spørsmålet var ikke om han ville dø, men når. Gikk det 2 dager eller en uke? Et liv der de siste dagene var preget av legers kamp for å lindre de verste smertene.
Da min far var frisk, ga han utrykk for at han håpet å ikke måtte ligge å lide i sterke smerter de siste dagene av sitt liv. Dette gjentok han ovenfor familien også da han fikk sin kreft diagnose og vi viste at behandlingen han fikk var livsforlengende. Cellegift gjorde at han fikk et par år ekstra med liv som hadde kvalitet. Men da cellegiften etter hvert ikke virket, gikk det fort for min far. Det er den siste tiden av denne perioden han burde få slippe. Min far måtte gjennom det han håpet å slippe, den siste tiden med ekstreme smerter, uten noe håp.
Sykepleieren
Tidlig om morgenen den dagen min far døde, kom jeg og min søster for å være hos ham. Vi viste at dette trolig var den siste dagen. Da vi kom inn til min far var en sykepleier i ferd med å øke dosen med morfin noe. Jeg spurte, som en spøk nærmest om det var den knappen jeg skulle bruke om vi ville tømme hele morfinen på en gang. Dette ville naturligvis gjort slutt på lidelsene og min far ville dø. Sykepleieren sa at det var ikke den, men pekte på hvilke jeg skulle bruke.
Antydningen fra henne var helt klar. Hun og sykehuset kunne ikke gjøre noe, samtidig viste hun meg hva jeg kunne gjøre. Valget var liksom vårt og sykehuset ville trolig ikke gjøre noe. Assistert dødshjelp er forbudt i Norge.
Skulle jeg gi aktiv dødshjelp?
Nå var det vårt dilemma. Skulle vi avslutte livet til vår far, eller skulle vi ikke. Det var et vanskelig spørsmål. Min søster ville ikke gjøre det aktivt, men overlot det til meg. Egentlig hadde jeg bestemt meg for å følge sykepleierens anvisning, men før jeg faktisk rakk å gjøre det inntraff døden til min far.
Jeg slapp å gjøre det og var egentlig glad for det. Likevel, jeg har dårlig samvittighet fordi jeg viste at min far ønsket å avslutte livet i en slik situasjon.
Jeg er ikke for å ha aktiv dødshjelp til mennesker som bare ønsker å avslutte livet. Ja, psykiske problemer er alvorlige, men her er det behandlingsformer. Ofte er også psykiske problemer mer midlertidige. Det er den siste tiden i et liv der alt håp er ute, jeg ønsker å kunne benytte aktiv dødshjelp. Forutsetningen er at den dødene selv har gitt utrykk for at vedkommende ønsker dette.
Kilder:
Aktiv dødshjelp | Human-Etisk Forbund
Vi jobber for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge (aktivdodshjelp.org)