Nylig hadde VG en leder med overskriften «Vi har ikke mer matjord å miste». En god leder som jeg er helt enig i. Vi er et land med store områder som er uegnet for matproduksjon. Da er det viktig å ta vare på det vi har igjen. I følge FN-Sambandet utgjorde den norske matjorden 2,2% av det totale arealet i 2016. En andel som stadig blir lavere.

Hvorfor matproduksjon i Norge?

Slik jeg ser det er det to hovedgrunner for å ha en matproduksjon i vårt land. Den ene er matproduksjon sett fra et beredskaps perspektiv. Det andre er matproduksjon sett fra et etisk perspektiv. Jeg skal ta for meg tidd to perspektivene.

Matjord og beredskap

Det kan kanskje virke fjernt. Men tenk deg en krigssituasjon. Tenk hvor viktig det vil være å kunne produsere en del mat selv. I hvert fall et minimum av mat slik at vi ikke lider sult som en ekstra lidelse i en slik situasjon.

Med krig mener jeg ikke bare krig her i Norge, men også konflikter utenlands som kan stanse eller gjøre import av varer vanskelig. Vi kan også tenke oss natur katastrofer eller klimarelaterte endringer som gjør at mat kan bli vanskeligere å importere i kortere eller lengre perioder.

Matjord og etikk

I en verden der befolkningen øker vil også behovet for matjord øke. Slik vi har gjort er å gå feil vei. I framtiden er det svært tenkelig at mangel på mat og vann kommer til å være markant. Da er det uetisk å bygge ned vår selvforsyning.

Veibygging og matjord

I følge lederen i VG har vi siden 2009 bygget ut mer på dyrkbar mark enn det Nasjonal Transportplan la opp til. Faktisk tilsvarende 91 fotballbaner mer. I tillegg er all matjorden vil tar til boligbygging.

Siden vi i Norge har så mye fjell og isbreer som det ikke kan dyrkes mat på, må vi være ekstra nøye med å ta vare på den matjord som vi har. Sammenlignet med andre land har vi lite matjord. 2,2% i Norge. Mest i Europa har Danmark og Ukraina med 56.6% hver.

Derfor, er å bygge veier og annet på matjord dumt. Vi har ikke mer matjord å miste.