Fra partiaviser til en grå sensasjonspresse
Helt fram til 1980 tallet hadde vi partiaviser. De fleste avisene var i større eller mindre grad knyttet til et bestemt politisk parti. Så ble partiavisene avviklet. De kom inn i store mediehus. Det ble snakket om en friere presse og om pressens funksjon som den 4 statsmakt. Men hvordan har utviklingen vært i avisene? Var partiavisene ikke en 4 statsmakt? Er det en sammenheng mellom at de store etablerte mediene er temmelig like og det faktum at såkalte «alternative nyhetsformidlere dukker opp?
Partiaviser, hva var det?
Som betegnelsen sier var partiaviser tilknyttet et bestemt politisk parti. Det var nært samarbeid mellom partiet og avisen. Framveksten av partiaviser skjedde fra 1870 årene og det var de to store partiene Høyre og Venstre som startet, I 1884 kom den Vort Arbeide ut, dette var den første avisen tilknyttet Arbeiderpartiet. På 1920 tallet fikk så bondepartiet sine aviser. Alle de 4 store blokkene hadde dermed sine egne talerør. De mindre partiene som f.eks SF (Senere SV) og AKP-ML (nå Rødt) hadde også egne aviser i henholdsvis Ny Tid og Klassekampen.
Ordbruken mellom de ulike avisene og gruppene kunne være svært tilspisset, noe som f.eks kom til utrykk under Kings Bay ulykken i 1962.
Vi som husker partipressen viste hvilke politisk ståsted de ulike avisene hadde. Jeg som selv var sosialdemokrat leste gjerne flere aviser for å få et så balansert bilde av en sak som mulig. De forskjellige partienes holdninger var lett å få øye på.
Avisene og den 4 statsmakt
Den fjerde statsmakt er pressens egen definisjon på hvilke rolle den skal spille i vårt samfunn. Den skal være en på vakt ovenfor maktmisbruk fra myndighetene, Den fjerde statsmakt skal være uavhengig av de tre andre statsmaktene (lovgivende, utøvende og dømmende).
Men i og med at vi hadde aviser fra alle partier er det ikke riktig å si at disse ikke ivaretok rollen som den fjerde statsmakt. Opposisjonens aviser drev kritisk journalistikk ovenfor regjeringen og regjeringens presse forsvarte regjeringen. I NRKs radio serie om Norgeshistorien under episoden om Medienes stemmer og maktens sensur sier professor i statsvitenskap Øyvind Østerud og professor i medievitenskap Henrik Grue Bastiansen noe om dette. De hevder at pressen etter oppløsingen av partiavisene er blitt likere og løper i samme retning etter de samme sakene og er blitt mer personorientert.
Fra partiaviser til alternative nyheter
En av få aviser som fremdeles flagger et politisk ståsted er Klassekampen. Avisen var tidligere et organ for AKP-ML og har nå et noe bredere nedslagsfelt når den definerer seg som «Venstresidens avis». Avisen er en av få med opplagsøkning etter århundreskifte. Faktisk en veldig sterk økning. Mange definerer avisen som et friskt pust i vår ellers temmelig like flora va aviser. Jeg ser en klar sammenheng mellom Klassekampens økte opplag og det faktum at den er litt annerledes.
Men helt ytterst på høyre og venstre fløy politisk vokser det fram nye nettsteder som flagger at de gir nyheter med et alternativt blikk. Dette er nettsteder jeg ser på som totalt useriøse og vil derfor ikke linke til dem. Her er kritikk mot bruk av kilder en mangelvare, likeså bruken av konspirasjonsteorier. Men slik jeg vurderer det er det liksom åpnet et rom for slike nettsider, all den tid pressen med få unntak er ensartet og løper etter de samme sensasjonelle nyhetene.
Avisene selger det folket vil ha og det annonsørene ønsker
Da det var nær tilknytting mellom politiske partier og aviser var mangfoldet i journalistikken også bredere. I dag har jeg et inntrykk av aviser som jakter saker for å selge til publikum. Opplagstallene og de digitale treffene betyr penger i form av økte annonseinntekter.
I en mediehverdag der fokuset blir mer og mer personorientert er selvsagt pressens Vær Varsom-plakat viktig. Vi har sett en presse som i stor grad har sprunget etter enkeltpersoner, hvor dette har fått tragiske følger. Med en ensartet presse slik vi har nå, er det få som forsvarer den forfulgte.
La meg til slutt si at vi stort sett har en god presse i Norge. Men enkelte ting med utviklingen bør tas på alvor.
Kilder:
NRK: Medienes stemmer og maktens sensur