Klasseskille i barneidretten
Stadig flere har ikke råd til å la barna delta i barneidrett. Frafallet er stort. Spesielt er frafallet stort blant de barna som kommer fra lav inntekts grupper. Det er i ferd med å bli et klasseskille i idretten. Mye av skylden har idretten selv, slik jeg vurderer det.
Turneringer, utstyr og trenere
I en rapport til Norges Idrettsforbund sier halvparten av idrettslagene opplever at færre betaler treneravgift og egenandeler enn tidligere. Nesten 10 prosent opplever at omfanget av manglende betaling har økt betydelig. Samlet sett oppgir idrettslagene at det er relativt liten andel av medlemmene som ikke betaler trenings- og medlemsavgifter. 15% av de spurte i undersøkelsen sier at de kjenner til barn som har sluttet i idretten, grunnet dette.
Et stort problem er nok også det som mange foreldre opplever som et stadig økende press. Det er personlige trenere. Foreldre ønsker at barna skal kunne utvikles i den idretten de velger på den måten barna selv ønsker. For noen barn er drømmen å være en del av fellesskapet i et idrettslag, for andre er målet å bli f.eks profesjonell fotballspiller. Da tror mange at en personlig trener er det som skal til, eller være en del av en gruppe med mer en til en tilnærming. Barna føler ofte også et press til å ha personlig trenere eller tilhøre et miljø som satser mye. Særlig for barn i tennarene er dette mer vanlig.
Barneidretten nedprioriteres
Breddeidrett er det de fleste idrettslag driver med. Klubbene i bydelene og i de fleste bygder er breddeidrettslag. Likefult er det en økende trend at fotballklubber på relativt lavt nivå har en eller flere profesjonelle fotballspillere. Når mange klubber i 3 divisjon har en eller flere spillere som har fotball som yrke, er det betenkelig for min del.
Sponsorpenger til en breddeklubb kommer neppe for å stimulere elitesatsingen. Disse pengene gis til breddeidretten i idrettslaget. Inntekter i form av inngangsbilletter til publikum og salg av pølser og sjokolade er begrenset. Antallet tilskuere på slike matcher er svært begrenset og i mange tilfeller et par hundre. Jeg kan ikke se at det er forsvarlig å ha profesjonelle fotballspillere på dette nivået.
Til slutt er det breddedelen som betaler lønningene. Dette gjøres i form av økt egenandeler til turneringer og økt dugnad.
Klasseskille i Oslo øst

Fotballen i Oslo øst er et eksempel på et klasseskille som er i ferd med å bli mer og mer synlig. Mens det tidligere var spillere som kom fra Oslo øst som var toneangivende i Oslo fotballen, er det i dag Oslo vest som dominerer. Frafallet blant barn og ungdom i Oslo fotballen er stor, særlig gjelder dette for klubber der lavinntekts familier dominerer. Lignede tendenser er også gjeldene i andre idretter i Oslo. Frafallet fra bydeler med lavinntektsfamilier er stor.
Idretten og andre aktiviteter for barn og ungdom, må prioriteres. Dette gjelder både på anleggstiden og på kostnadssiden. Idretten selv har en stor del av ansvaret for å holde kostnader nede. Profesjonelle spillere i breddeidretten er neppe veien å gå.
Kilder:
Idrettsforbundet: Kostnader og kostnadsdrivere for barne- og ungdomsidretten
Nettavisen: Klasseskillet i barneidrett bare øker og øker
Haugesunds Avis: Frykter at personlige trenere kan gi klasseskille
RA Stavanger: Disse spillerne har proffkontrakter i 3. divisjon
Dagbladet: Slår alarm: – Triste tall
TV2: Barn får ikke drive med idrett: – For dyrt
Aftenposten: Det er nesten ikke østkantlag igjen i toppen av ungdomsfotballen