Slik fikk Norge allmenn stemmerett
Da Norge fikk grunnloven 17 Mai 1814, var det store begrensinger i hvem som var kvalifisert til å kunne avgi stemme ved valg. Det var forbeholdt norske statsborgere, du måtte eie skattbar eiendom eller være embedsmann eller drive med handel. Kvinner var ikke en gang vurdert som kvalifisert til å ha stemmerett i 1814. De som fikk delta i valg var mellom 40 og 45% av alle menn.
Samfunnet i endring
Utover 1800 tallet endret det Norske samfunnet seg. Folk flyttet fra landsbygda til byene. Industrien i byene trengte arbeidskraft og derfor flyttet mange fra landsbygda til byen. Dette førte også til at færre eide jord som var skattbar, samtidig som en ny klasse oppsto i byene. Det var arbeiderklassen. I byene økte også antallet som jobbet på kontor osv.
Antallet stemmeberettigede menn gikk derfor nedover i prosent. Dette var et demokratisk problem. Kravet om allmenn stemmerett vokste fram. Et krav om stemmerettsreform vokste stadig fram. I 1884 får vi den første utvidelsen av stemmeretten. Da fikk vi stemmerett basert på skattbar inntekt, men bare for menn. Dette gjorde at den voksende middelklasse fikk delta i valg. Men i og med at antallet stemmeberettiget menn hadde gått ned utover 1800 tallet, gjorde det at prosenten av de som kunne stemme fra 1884 faktisk ikke var høyere enn i 1814 på tross av utvidelsen.
Reformen var likevel en sterk symbolsk seier for partiet venstre som lenge hadde krevd en reform.
Allmenn stemmerett for menn
I 1898 ble allmenn stemmerett for menn innført. Arbeiderpartiet programfestet i 1891 stemmerett for alle menn. Venstre som tidligere hadde gått inn for å utvide stemmeretten til kvinner på samme vilkår som menn, det vil si at stemmeretten skulle være avhengig av skattbar inntekt, skiftet etter hvert strategi og støttet Arbeiderpartiets krev, på bekostning av stemmerett for kvinner. Det er faktisk ikke helt rett å si at det ble innført allmenn stemmerett heller i 1898, fordi det var noen som het fattidomssuspensjon. Det vil si at de som mottok hjelp fra fattigkassen mistet retten. Igjen handlet det om hvem som skulle være kvalifisert eller ble holdt utenfor.
Høyre på sin side er mot alle former for utvidelse av stemmeretten. De argumenterer for at stemmerett er noe vi skal være kvalifisert til. både Høyre og Venstres standpunkter var i stor grad basert på taktikk. Høyre var redd for at partiet ville tape oppslutning på utvidelse av stemmeretten, på samme måte som Venstre mente de ville tjene på en utvidelse. Arbeiderpartiet var et nytt parti på den tiden. Men Arbeiderpartiet tjente stort på utvidelse av stemmeretten. Det gjorde at husmenn og arbeidere fikk delta i valg.
Stemmerett for kvinner
Først etter 1900 blir kvinners stemmerett igjen satt på dagsorden. Høyre går denne gang inn for en begrenset rett for kvinner, basert på prinsippet om at de skulle ha skattbar inntekt, eie skattbar eiendom eller tilhøre embetsverket. Høyre mente av taktiske grunner at dette ville være positivt for partiets oppslutning. Å gi konene til borgerskapet stemmerett, eller enslige kvinner med formue ville øke oppslutningen om det konservative partiet.
Gradvis får kvinner stemmerett. Ved valget i 1901 var det kvinner slik Høyre ville, de fikk delta i valg etter prinsippet om å være kvalifisert. Men kravet om allmenn stemmerett for kvinner vokste fram og ved valget i 1913 fikk vi allmenn stemmerett også for kvinner.
Helt fram til 1919 blir suspensjonen for fattige opprettholdt. Dette blir fjernet som et resultat av frykten for en revolusjon i Norge på linje med den Russiske Revolusjon.