Årets valgkamp er over. Nå er det bare selve stemmegivingen som gjenstår. Det er på tide å oppsummere valgkampen. Egentlig har dette vært en usedvanlig kjedelig valgkamp, der det største spørsmålet har vært hvem som egentlig er de borgerliges statsministerkandidat. For ett år siden så det ut til å bli et klart blått flertall. Nå, dagen før stortingsvalget er alt snudd.

Det store vendepunktet

Valgkampen startet på mange måter da Senterpartiet trakk seg ut av regjeringen. Dette ble et bust for Arbeiderpartiet. Mange av kjernevelgerne likte ikke å ha Senterpartiet med i regjering, de kjente ikke partiet igjen. Med Senterpartiet ute, ble det en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Jonas Gahr Støre tok med seg Jens Stoltenberg inn i regjeringen. Kombinasjonen Stoltenberg og en tydeligere Støre gjorde susen. Valget 2025 ble på mange måter avgjort da.

Arbeiderpartiets oppgang på gallupene har nok vært med å gjøre dette til en kjedelig valgkamp. Kjedelig fordi alt snudde helt rundt. Plutselig var Arbeiderpartiet i vinden og det gikk fra en klar blå seier, til et rødgrønt flertall.

Høyres fall, et resultat av kjedelig politikk

Samtidig som Arbeiderpartiet fikk økt oppslutning, var det full stopp for Høyre og Erna Solberg. I likhet med alle andre borgerlige partier skulle valget vinnes ved å love at formueskatten skulle fjernes. For Høyres del er dette som å ta kopi av alle valgene etter 1977. Ingen fornyelse, den samme gamle leksen på ny. Formueskatten er roten til alt vondt og med fjerning av formueskatten ville vi få råd til både det ene og det andre. Litt merkelig.

De borgerlige partiene lot seg tydelig kjøpe av rike mennesker som ønsket å betale mindre skatt. Formueskatten var det de primært satset på. KRF som tidligere var for at formueskatten skulle bestå, ble i mot den. Merkelig nok, etter at partiet mottok stor økonomisk støtte fra både navngitte og anonyme givere. Eimen av bestikkelser var sterk.

Miljø, fattigdom og en usikker verden

Det var noen flere saker enn formueskatt som var fremme i valgkampen. Men disse ble overskygget av en debatt som egentlig handlet om at rike vil betale mindre i skatt, samt om borgerlig krangling om statsministerkandidaten.

Rødt forsøkte å sette fattigdom på dagsorden. De lykkes bare delvis. Miljøpartiet De Grønne satte selvsagt miljøet i førersetet og var helt klart vinnere av alle partier som setter miljøspørsmålene høyest. Men dette er heller ikke nye spørsmål. Det var liksom at hele valgkampen ventet på noe nytt. Det kom ikke og gjorde valgkampen kjedelig.

Hvor var disse sakene i et kjedelig valg?

Hvorfor var det ingen som tok opp Norges internasjonale veivalg? Hvorfor tok ingen opp spørsmålet om medlemskap i EU? Selvsagt fordi dette spørsmålet splitter både partier og de to blokkene. En synlig splittelse innad i både rødgrønn og blå blokk var ikke ønskelig. Både Høyre og Arbeiderpartiet er splittet også internt i spørsmålet, dette ville vært en dårlig sak i en kamp om stortingstaburetter.

I en tid da USA har en uberegnelig leder, ville det kanskje være klokt å diskutere Norges vei videre i en internasjonal uoversiktlig verden. Det nærmeste vi var å debattere internasjonal politikk var oljefondets aksjeposter i Israel.

Bekjempelse av fattigdom er noe alle partier ønsker. Det mangler ikke på vilje. Mangelen er på vilje til virkelig å gjøre noe. Her skuffet valgkampen meg. Dette spørsmålet trodde jeg ville bli svært sentralt. Men problemet er kanskje at de fattige ikke har midler til å sponse politiske partier slik de rike har.

Kilder:

Valg.no

Finansavisen: KrF har fått støtte av flere milliardærer – nær 10 millioner kroner

NRK: Full ordkrig på borgerlig side: Listhaug slår tilbake mot Høyre