110 år varte den norske borgerkrigen. Mellom 1130 og 1240 utspilte det seg en maktkamp mellom kongsemner, stormenn og politiske grupper om hvem som skulle styre landet. Maktkampene førte til opprør og væpnede konflikter. Dette var ikke en sammenhengende krig, men en rekke konflikter som til tider var svært blodige. Konger ble drept, byer ble angrepet, og familier og lokalsamfunn ble splittet. Det er ingen sikre kilder over hvor mange som ble drept og skadd i disse trefningene. Flere ganger fortelles det om flere hundre og noen ganger også om over 1000 drept i enkelte trefninger. Borgerkrigen fikk stor betydning for landets utvikling, gjennom en et mer samlet kongerike med en sterkere sentralmakt.

Årsaken til borgerkrigen

Da kong Sigurd Jorsalfare døde i 1130, oppstod en alvorlig konflikt om arveretten til den norske tronen. Det var ingen regel som sa at eldste sønn skulle arve tronen.

Flere forhold bidro til konfliktene:

• Uklare arveregler: Flere sønner av tidligere konger gjør krav på tronen.Dette gjelder også sønner født utenfor ekteskap.
• Kamp om rikdom og makt: Kongemakten kontrollerte skatter, jord og politiske embeter.
• Regionale motsetninger: Stormenn fra ulike deler av Norge støttet forskjellige kongsemner.
• Kirkens innflytelse: Kirken ønsket større kontroll over hvem som kunne bli konge.
• Personlige maktambisjoner: Flere kongsemner forsøkte å sikre seg makten gjennom militær styrke.

Den første store konflikten sto mellom Magnus Blinde, sønn av Sigurd Jorsalfare, og Harald Gille, som hevdet å være Sigurds halvbror. I 1135 ble Magnus tatt til fange og blindet. Året etter ble Harald Gille drept av Sigurd Slembe, som selv gjorde krav på tronen. Dermed begyner en lang periode med stadig nye kongsemner og skiftende allianser.

De viktigste hendelsene

Årstall	Hendelse	Kort forklaring
1130	Borgerkrigen begynner	Sigurd Jorsalfare dør. Sønnen Magnus Sigurdsson og den påståtte halvbroren Harald Gille blir rivaler om kongemakten.
1135-36	Voldelig maktkamp	Harald Gille lar Magnus blinde og lemleste. Harald blir selv drept i Bergen i 1136 av Sigurd Slembe, som også krever tronen.
1139	Slaget ved Holmengrå	Harald Gilles sønner og deres støttespillere beseirer Magnus Blinde og Sigurd Slembe. Magnus blir drept, og Sigurd Slembe blir senere henrettet.
1155-62	Kongene kjemper mot hverandre	Brødrene Sigurd Munn, Øystein Haraldsson og Inge Krokrygg blir trukket inn i blodige konflikter. Alle tre mister livet i maktkampene.
1163-64	Magnus Erlingsson krones	Magnus blir Norges første salvede og kronede konge. Kirken spiller en sentral rolle i å legitimere kongemakten.
1177-84	Sverre Sigurdsson vokser fram	Sverre blir leder for birkebeinerne og utfordrer kong Magnus Erlingsson. I 1184 blir Magnus drept i slaget ved Fimreite.
1179	Slaget på Kalvskinnet	Sverres styrker beseirer Erling Skakke, Magnus Erlingssons far, ved Nidaros.
1184	Slaget ved Fimreite	Magnus Erlingsson blir drept. Sverre står igjen som konge, men møter fortsatt opprør.
1196-1202	Baglerne utfordrer Sverre	Baglerpartiet får støtte fra blant annet kirkelige ledere. Krigen mellom baglere og birkebeinere blir en av periodens viktigste konflikter.
1206	Håkon Håkonsson reddes	Birkebeinerne frakter den lille kongssønnen Håkon i sikkerhet over fjellet til Østerdalen og videre til Nidaros.
1208	Kvitsøy forliket	De stridene partene inngikk et forlik om maktfordeling.
1217	Håkon Håkonsson blir konge	Håkon blir valgt til konge, og de langvarige kampene mellom baglere og birkebeinere avtar.
1240	Borgerkrigstiden avsluttes	Håkon Håkonsson slår ned opprøret til hertug Skule Bårdsson. Dette regnes vanligvis som slutten på borgerkrigstiden.

Birkebeinerne og baglerne

Navnet birkebeiner var opprinnelig et nedsettende uttrykk som viste til at de fattigste krigerne angivelig brukte bjørkenever som fottøy. Opprinnelig en opprørsgruppe som samlet seg rundt Sverre Sigurdsson. De utviklet seg til en sterk militær og politisk bevegelse.

Baglerne fikk navnet sitt fra det norrøne ordet bagall, som betyr bispestav. De oppsto i 1196 som en motstandsbevegelse mot kong Sverre, med støtte fra deler av kirken og aristokratiet.

Motsetningen mellom disse gruppene var både politisk, sosial og religiøs, men det ville være for enkelt å beskrive den som en ren kamp mellom fattige og rike.

Flukten med den lille kongssønnen i 1206

Midt under disse konfliktene fant en av Norges mest kjente historiske hendelser sted. Den lille Håkon Håkonsson var sønn av Håkon Sverresson og dermed barnebarn av kong Sverre. Gutten var en mulig framtidig konge, og derfor var han også et politisk mål.

Vinteren 1206 måtte birkebeinerne føre barnet i sikkerhet fra Østlandet til Trøndelag. To av mennene, Torstein Skevla og Skjervald Skrukka, fraktet gutten på ski gjennom et vanskelig fjellområde.

Hendelsen et nasjonalt symbol og har gitt navn til Birkebeinerrennet. Den viser også hvor farlig det var å tilhøre kongeslekten under borgerkrigen. Selv et lite barn kunne være en trussel mot den sittende makten.

Kvitsøyforliket 1208

Et viktig skritt mot fred kom i 1208. På Kvitsøy i Rogaland møttes representanter for de stridende partene og inngikk et forlik.

Avtalen innebar en fordeling av makten i Norge. Birkebeinerne beholdt hovedkontrollen over Vestlandet og Trøndelag, mens baglerne fikk styre store deler av Østlandet.

Det var ikke full nasjonal samling, men en ordning som reduserte de store krigshandlingene. Etter nærmere 80 år med konflikter hadde partene begynt å innse at kompromiss kunne være mer fordelaktig enn fortsatt krig.

Kong Sverre

Sverre Sigurdsson (ca. 1151–1202) var en av Norges mest bemerkelsesverdige middelalderkonger.

Han kom fra Færøyene og hevdet å være sønn av kong Sigurd Munn. Dette slektskapet er omstridt blant historikere. Sverre var en dyktig militær leder som brukte overraskelsesangrep, raske forflytninger og utradisjonelle taktikker.

Han utfordret også kirkens makt. Konflikten med erkebiskopen og pavedømmet førte til at Sverre ble bannlyst. Hans seier over Magnus Erlingsson i 1184 endret maktforholdene i Norge dramatisk.

Befolkningen under borgerkrigen

Kildene beskriver først og fremst kongenes og stormennenes maktkamp. Selv om det fortelles lite om befolkningen forøvrig, er det klart at hele befolkningen ble rammet av borgerkrigen.

Bønder kunne bli tvunget til å levere mat, skip og soldater. Gårder ble plyndret, handelsvirksomhet ble forstyrret, og lokalsamfunn kunne bli trukket inn i konfliktene. Byer som Bergen, Nidaros og Oslo var viktige maktsentre og ble flere ganger berørt av krigshandlinger.

Slutten

Kong Håkon Håkonsson ble en av de viktigste skikkelsene i arbeidet med å samle landet. Han ble konge i 1217, men måtte lenge dele makten med Skule Bårdsson.

I 1239 gjorde Skule åpent opprør og lot seg utrope til konge. Året etter ble han beseiret. Skule drepes i Nidaros i 1240. Dette markerte slutten på den tradisjonelle norske borgerkrigstiden.

Under Håkon Håkonsson styrkes kongemakten. Handelen utvikler seg. og Norge fikk økende internasjonal betydning. I 1247 ble Håkon kronet i Bergen med en pavelig utsending til stede.

Konsekvenser

Borgerkrigene førte til store lidelser, men bidro også til betydelige endringer i det norske samfunnet.

De viktigste langsiktige konsekvensene var:

• Kongemakten ble mer sentralisert og institusjonalisert.
• Tronfølgelovene ble gradvis tydeligere.
• Kirken fikk en mer formalisert stilling i forholdet til kongen.
• Den kongelige administrasjonen ble videreutviklet.
• Norge gikk inn i en periode med større politisk stabilitet og internasjonal innflytelse.

Under Håkon Håkonsson og hans etterfølgere nådde det norske middelalderriket en av sine største geografiske utstrekninger.

Var Norge et oligarki under borgerkrigen?

Et oligarki er et politisk system hvor makten er samlet hos en liten gruppe mennesker, gjerne basert på rikdom, slekt eller militær innflytelse.

Under den norske borgerkrigen finner vi flere slike kjennetegn.

Kjennetegn	Norge 1130–1240
Makten konsentrert hos få	Ja, hos kongeslekter, stormenn og kirkelige ledere
Rikdom ga politisk makt	Ja, særlig jordeiendom og kontroll over inntekter
Familiebånd var avgjørende	Ja, både for tronkrav og politiske allianser
En liten elite kunne velge ledere	Ja, stormenn hadde stor innflytelse på hvem som ble konge
Folkelig deltakelse	Begrenset, men tingene og bøndenes støtte hadde betydning
Kollektivt styre av en elite	Delvis, men kongedømmet var fortsatt den sentrale institusjonen

Jeg ville derfor beskrevet Norge som et kongedømme med sterke oligarkiske maktstrukturer, snarere enn et rent oligarki.

Stormennene kunne skape og felle konger

Et godt eksempel på dette er Erling Skakke. Han var ikke selv konge, men gjennom militær makt, politiske forbindelser og samarbeid med kirken fikk han sønnen Magnus Erlingsson innsatt som konge.

Siden Magnus var mindreårig, utøvde Erling i praksis mye av kongemakten.

Et annet eksempel er Skule Bårdsson, som i mange år var den mektigste mannen ved siden av Håkon Håkonsson. Han hadde egne inntekter, militære støttespillere samt omfattende regional innflytelse.

Det viser at formell kongetittel ikke nødvendigvis var det samme som reell politisk makt.

Var de rivaliserende konger eller småkonger?

Det er viktig å skille mellom vikingtidens småkonger og borgerkrigstidens tronkrevere. I vikingtiden kunne en småkonge styre et mer eller mindre selvstendig regionalt kongedømme, eksempelvis i deler av Vestlandet eller Østlandet.

Situasjonen var anderledes under borgerkrigen. De fleste rivaliserende kongene gjorde krav på å være konge over hele Norge, selv om de i praksis bare kontrollerte deler av landet. Sverre Sigurdsson betraktet seg ikke som konge bare over Trøndelag. Etter hans mening var han konge hele Norges konge, ikke bare en regionær.

Det samme gjaldt Magnus Erlingsson og senere baglernes kongsemner. Det var altså ofte ikke separate kongeriker som kjempet mot hverandre, men rivaliserende maktgrupper som forsøkte å kontrollere det samme riket.

Grensene mellom rivalene i borgerkrigen var flytende

Grensene var som regel flytende og avhengige av militær styrke, lokale allianser og stormennenes lojalitet. En konge hadde ikke nødvendigvis kontroll over alt land mellom to geografiske punkter, slik vi tenker oss en moderne stat.

Kongemakten var ofte sterkest i byene, ved kongsgårdene, langs handelsrutene og i områder hvor kongen hadde lojale stormenn. En konge kunne derfor kontrollere en by uten å ha full kontroll over bygdene omkring.

Historikeren Hans Jacob Orning beskriver den tidlige kongemakten som et forholdsvis tynt lag over lokalsamfunn som i stor grad styrte seg selv. Kongene måtte reise mellom kongsgårdene for å sikre forsyninger og opprettholde autoriteten sin.

Kilder:

Store Norske Leksikon: Kvitsøyforliket

Norgeshistorie: Borgerkrigene i Norge

Store Norske Leksikon: borgerkrigstiden

Sverresborg: Birkebeinerne og Baglerne

Store Norske Leksikon: Slaget ved Fimreite