
Barnekriminalitet: mange forslag, lite vilje
Hva skal vi gjøre for å få stoppet barnekriminalitet? Dette spørsmålet er debattert mye den siste tiden. Forslagene til løsninger er mange. Noen etterlyser mer politi og strengere straffer. Andre mener at barnevernet må kunne ta fra barn og unge mobiltelefoner og låse dem inne. De fleste mener at forebyggingen må styrkes. Svært få peker på to faktorer som jeg ønsker å trekke fram. Det ene er fattigdom, det andre er fritidsaktiviteter til barn og unge.
Svenske tilstander og barnekriminalitet
Sylvia Listhaug strekker i disse dagene armene i været og feirer en seier. Hun advarte for mange år siden om Svenske tilstander. De andre partiene vil ikke gi henne denne triumfen og bruker andre betegnelser. Noe bruker betegnelsen Norske tilstander, nærmest for å ikke gi henne rett.

Uansett hva vi skal betegne dette som, er det mange likhetstrekk med Sverige. innvandrer ungdom og barn blir rekruttert av kriminelle gjenger. Oppdrag de utfører for å tjene noen penger. I Norge er det foreløpig Oslo som har de største problemene. Oslo har stor konsentrasjon av innvandrere i enkelte områder. Her er også flest familier med lav inntekt. Mens intrigering har gått fint i store deler av Norge, har ikke Oslo lykkes i like stor grad. Samme som Sverige har opplevd. Områder med stor konsentrasjon av innvandrere, kombinert med lave inntekter er rene godteposen for kriminelle gjenger. Barnas bidrag til de kriminelle gjengene er mange og ulike. Barn brukes kynisk av kriminelle fordi barna får mild straff og er enkel å få med. Kriminaliteten er ofte knyttet til narkotika omsetning.
Idrettslag for dyrt
idrettslag, korps, speider og andre aktiviteter er viktige i Norge. Det er derfor skremmende når stadig flere ikke har råd å sende barna sine på slike aktiviteter. Igjen er situasjonen verst i Oslo. Frafallet av barn fra innvandrer familier til idretten er merkbar. Særlig i klubbene på Oslo øst. Denne utviklingen har pågått over noen år.
Det kan være at idrettslagene selv har mye ansvar for at det er blitt for dyrt å drive idrett. Trenere som tidligere gjorde en jobb på frivillig basis, får nå ofte betalt. Noen skal betale regningen. De som kommer fra familier som sliter økonomisk er taperne. Kanskje er det også rammebetingelsene for klubbene som totalt sett er blitt for dårlig.
Etter min mening skal aktiviteter i speider, fotball og korps være gratis for alle unge. I det minste skal betalingen være så liten at økonomien til foreldrene ikke blir avgjørende. Her har de frivillige organisasjonene et ansvar. Ansvar har også kommunene som skal bevilge penger til slik drift. Barn og unge kan fort bli en salderingspost i et stramt kommuneregnskap. Det kan bli dyrt, svært dyrt.
Et spørsmål om å prioritere
Å få bukt med fattigdommen og ha et godt og variert fritidstilbud er når alt kommer til alt et spørsmål om prioritering.
Et eksempel på prioritering innen kommunene er eiendomsskatt. Her står kommunene fritt å bestemme eiendomsskatten inntil maksimum som er 7 promille av takstverdien. Å skylde på dårlig kommuneøkonomi samtidig som eiendomsskatten er fjernet eller regulert blir helt feil. Det er et spørsmål om å prioritere. I dette tilfelle de som har eiendom og de som knapt klarer å overleve. Eiendomsskatt kan blant annet brukes til ungdomsklubber, øke støtten til frivillige organisasjoner og andre ting.
Det samme er spørsmålet om redusert skatt. Mange velger å stemme på partier ut fra løfter om redusert skatt. Pengene du slipper å betale i skatt, tas fra et sted. Å ta dem fra kultur og barn er enkelt. Barn har ikke stemmerett. Bevilginger til barn og unges fritidsaktiviteter er forebygging av barnekriminalitet. Mange ønsker heller en tusenlapp i året i lavere skatt og ingen eiendomsskatt.
Selvsagt har foreldre hovedansvaret for barna de setter til verden. Et ansvar noen foreldre ikke er i stand til å ha. Da må barnevernet komme inn. Sette inn nødvendige tiltak. Flere av de barna som tas for grov barnekriminalitet er under barnevernets omsorg.
Kilder:
TV2: 20 mest aktive ungdomskriminelle
Adressa debatt: Ungdomskriminalitet må møtes med samarbeid – ikke siloer