Min bestefar var rallar
Min bestefar betegnet seg som rallar og var stolt av betegnelsen. Gjennom hans fortellinger lærte jeg mye om et hardt slit, om kulturen og samholdet. Min bestefar brukte aldri et annet ord som en rallar ofte ble omtalt som, som var slusk.
Min bestefar
Først litt om min bestefar. Hans far var raller også og det var kanskje naturlig for min bestefar å følge i hans fotspor.
Han jobbet på flere jernbanestrekninger, blant annet på Dovrebanen. Det var her han traff min bestemor. Senere jobbet han på Floms banen og Sørlandsbanen. Det var på Sørlandsbanen han og min bestemor til slutt bygget hus da de bosatte seg i Stavanger. Da hadde min bestefar fått jobb ved NSB som vedlikehold av skinnene.
Navnet til min bestefar var William. Han var en liten mann, knapt 160 høy, men sterk som få. Han var tydelig preget av livet som rallar. På den ene hånden manglet en finger. Han mistet fingeren da den kom under en jernbanesville. Også hans ene tå var borte, kuttet av etter hardt og farlig arbeid.
Slitet til en rallar
Det å være raller må ha vært det hardeste arbeidet som var på midten av 1800 tallet og fram til 2 verdenskrig. Arbeidet var også farlig. Hvor mange som mistet livet under byggingen av norsk jernbane og norske damanlegg for kraftutbygging vet neppe noen. Antallet som ble alvorlig skadet og ble «krøplinger» for resten av livet var om mulig enda høyere. Husk at dette var før forsikringsordninger og lenge før noen hadde hørt ordet HMS.
Det ble jobbet stort sett for hånd. Spett, spade og slegge var redskapene. Kraften egen muskelkraft. Dynamitt ble brukt til å sprenge bort fjell og lage tuneller. Ofte skjedde ulykker under disse sprengningene.
Det dårlige ryktet
Sluskene eller Rallarene fikk ofte et dårlig rykte. Der de kom som anleggsarbeidere å bodde på forskjellige plasser i kortere eller lengre perioder.
Årsaken til dette ryktet var ofte festingen om helgene. Da Lørdagen kom og det var fri litt ekstra tidlig denne dagen og de hadde hele Søndagen foran seg, ble det ofte en fest med temmelig mye drikke. Disse festene kunne ofte resultere i slåssing, både mellom rallarene internt men også mellom en rallar og lokalbefolkningen.
Jeg har et inntrykk av at en rallar ble sett på som en fremmed som kom til vår lille plass og konkurrerte om damene våre. En velkjent problemstilling som har forårsaket mange nevekamper.
Rallar kulturen
Jeg vokste opp i samme hus som min bestefar. Derfor fikk jeg ham svært nær meg. Noe av det Rallar kulturen er kjent for er sangene. Det som betegnes som rallarsanger og som forteller om dagliglivet, kjærlighet og slitet.
Min bestefar sang ofte rallar viser. Jeg har liggende lydbånd som ble tatt opp tidlig på 1960 tallet og der vi kan høre min bestefar synger noen av dem. Sangene er stort sett på Svorsk. Det vil si en blanding av Svensk og Norsk. Mange av anleggsarbeiderne kom fra Sverige og derfor ble det interne språket en lett blanding.
Samholdet
De fleste som jobbet som anleggsarbeidere kom fra fattige kår. Ofte sønner av husmenn, som ville være litt friere enn de foreldrene var. De hadde samme sosiale bakgrunn og det betydde nok mye for samholdet. Selv om de kunne slåss en Lørdag kveld, var de venner igjen dagen etter.
Samholdet blant rallarene var også svært stort når det oppsto kriser og ulykker. Anleggsarbeidere var blant de første i Norge som stiftet fagforeninger. Et arbeidsmiljø som var farlig, hardt og dårlig betalt var det naturlig at arbeiderne organiserte seg i fagforeninger.
Også når det gjaldt ulykker viste de et enormt samhold. Jeg husker min bestefar fortelle hvordan de samlet inn penger under begravelser. De gikk rundt med sine sixpance luer og samlet inn penger til enken. Ofte kom hele bygda på begravelsene og det ga en rallar muligheten til å samle inn penger også fra storbonden. Dersom han ikke ga nok, sto rallaren å ristet i lua til beløpet var akseptabelt.
Som jeg sa tidligere. Dette var før forsikringsordninger og trygdesystemet ville gjøre at konen slapp økonomiske bekymringer på toppen av dødsfallet. Å miste mannen betydde også at hun mistet inntekten. Gjennom den innsamlingen som ble gjort ville konen og barna klare seg økonomisk en tid framover.