Mens vi venter på krig i Ukraina
Dette innlegget er også tilgjengelig i:
Mens vi venter på en fullskala Russisk invasjon av hele eller store deler av Ukraina, er det på tide å se litt på årsaken til konflikten mellom Ukraina og Russland. Jeg skal i denne bloggen se litt tilbake på historiske hendelser, Maidan opprøret i 2013-14, Russlands annektering av Krim og de Russiskstøttede utbryterrepublikkene i Donbas. Det pågår for tiden store trefninger langs grensen mellom separatistene og Ukrainske styrker. Det vil si, separatistene provoserer med å bruke tunge våpen mot Ukrainske stillinger. Trolig er håpet at Ukraina besvarer med bruk av tunge våpen slik at Russland får et påskudd til en fullskala invasjon av Ukraina. Ukraina vet selvsagt at å besvare provokasjonene vil være det sammen som å erklære Russland krig. Derfor besvarer ikke Ukraina provokasjonene fra separatistene langs grensen. Kanskje er det slik at Russland finne på en falsk historie for å ha et påskudd til invasjon.
Hvorfor er Ukraina viktig for Russland
Ukraina var lenge i samme kategori som Belarus. Et land som Russland kontrollerte gjennom å støtte Russiskvennlige kandidater til valgene. En av mine Ukrainske venner beskrev dette godt da han sa at Russland trenger slaver i nabolandene. Slaver som produserer det de selv ikke produserer for en billig penge. Ukraina er viktig. Landet produserer materiell til jordbruket, våpen, stridsvogner osv. Men aller viktigst er kanskje Ukrainas jordbruk. Ukraina blir ofte kalt for Europas matkammer eller Europas kornkammer.
Tanken om en Russisk sfære er også sentral. En slags buffersone mellom seg selv og det de selv definerer som fienden som er vest Europa og USA. Etter Sovjetunionens fall har en rekke tidligere Sovjetiske republikker og land i den Sovjetiske sfæren blitt medlemmer av NATO og EU. Spesielt de tre landene som utgjør Baltikum er et problem sett med Russiske øyne. Her har tidligere Sovjetrepublikker som grenser til Russland gått over til «fienden». Det er dette Russland febrilsk vil unngå med Ukraina og Belarus.
Tanken at en stormakt har rett til en sfære rundt seg, er en tankegang fra imperialismens tid. Noen av Putins støttespillere ønsker å gjenreise det Sovjetiske imperiet.
Ukraina og Russland en gammel konflikt
Russland og senere Sovjetunionen har gjennom historien forsøkt å kneble Ukrainsk kultur og språk. Det Ukrainske språket har vært forbudt i ulike faser av historien. Noe som har ført til at jo lengre øst i Ukraina du kommer, jo mer Russisk snakker folket. Årsaken er er deler av vest Ukraina var en del av andre land i ulike stadier av historien. Dermed ble det Ukrainske språket snakket mer der enn i øst. Det er ikke slik at det er Russere som snakker Russisk. Det har med det historiske forsøket på å kneble Ukrainsk kultur og språk.
Jeg skrev et par blogger for noen år siden om Holodomor og Stepan Bandera. Holodomor var den store sultkatastrofen i 1932-33 der 7-10 millioner Ukrainere døde av sult. Om denne sultkatastrofen var et forsøk på etnisk rensing eller et resultat av en feilslått politikk av Stalin, er det ulike synspunkter på. Jeg mener det var et forsøk på etnisk rensing, noe jeg redegjør for i min blogg. Stepan Bandera var en Ukrainsk nasjonalist som samarbeidet med Tyskerne. Vi kan kanskje betegne ham som nazist, men vi må ta i betraktning at han først og fremst ville at Ukraina skulle bli et selvstendig land.
Noen år etter den fryktelige sultkatastrofen, var tilliten til kommunismen fra Moskva liten. Les gjerne min blogg om Bandera også. Hvis dere har hørt om Nazistene i Ukraina som pro Russiske nettsteder hevder, er det Bandera de ofte refererer til. Å hevde at Ukrainere er Nazister med henvisning til Bandera er like håpløst som å hevde at Norge er det med henvisning til Quisling.
Sovjets fall, Ukraina selvstendig
Da Sovjetunionen ble oppløst ble Ukraina et uavhengig land i 1991. Det var en periode der Russland og vest Europa levde i en harmoni. Den kalde krigens tid var over og det var nå nærmest utenkelig med en storkrig i Europa mellom stormaktene. Forsvaret til de aller fleste land i Europa ble sterkt redusert. Vi levde i en tid med nedspenning. Det var også i denne tiden at Ukraina og et par andre tidligere Sovjetrepublikker ga sine atomvåpen til Sovjet. Som motytelse fikk de en garanti fra Russland, USA og Storbritannia som garanterte disse landenes grenser. Å redusere antallet land med atomvåpen var selvsagt viktig, ikke aller minst i nedspenningens tid. Les gjerne min blogg om da Ukraina ga fra seg sine atomvåpen.
Ukraina var i realiteten avhengig av Russland i flere år, ikke minst økonomisk. En avhengighet som mange mente hindret utviklingen av landet. Høy korrupsjon, Oligarkenes makt over økonomi og styresett var påfallende. Folket var lei Russlands hånd over økonomien og ville ha en endring. Folket ville at Ukraina skulle se litt mer til resten av Europa. De ønsket fremdeles et godt forhold til Russland, men ikke det noen oppfattet som nærmest et slaveri.
Til valget i 2010 ble Viktor Janukovitsj valgt til president. Han lovet å forhandle med EU om en assosieringsavtale. Avtalen ble forhandlet ferdig, men presidenten skrev aldri under på avtalen. I stede ville han knytte Ukraina enda nærmere Russland. Dette kombinert med at Janukovitsj endret grunnloven slik at presidentens makt økte, maktmisbruk av presidenten og korrupsjon gjorde at Janukovitsj ble svært upopulær. Opprøret i Kyiv startet i November 2013. Vi glemmer ikke bildene fra Maidan plassen denne vinteren.
Opprøret begynte som en protest mot at Janukovitsj ikke undertegnet avtalen med EU. Etter hvert ble også krav om mer demokrati, bekjempelse av korrupsjon og redusere oligarkenes makt viktig. Opptøyene førte til slutt med at presidenten brukte sine sikkerhetsstyrker til å skyte på egen befolkning. Mange ble skutt og drept. Til slutt rømte Janukovitsj til Russland. Nasjonalforsamlingen avsatte Janukovitsj på en demokratisk måte.
Russlands reaksjon, veien mot krig
Putins svar på det Ukraina gjorde var å gå til krig mot landet uten å gjøre det. Først annekterte Russland Krim. Les gjerne min blogg om dette. Parallelt med annekteringen av Krim startet Russland ved hjelp av noen Russiskvennlige opprørere i Donbas (øst i Ukraina) en konflikt der. Statlige bygninger ble overtatt, og opprørerne fikk våpenhjelp fra Russland og også Russiske soldater ble utplassert der. Området de til slutt klarte å erobre er relativt lite. Opprinnelig ville de ta langt mer, blant annet Kharkiv med 1,5 millioner innbyggere og stor våpenindustri, samt den strategisk viktige byen Mariupol. Motstanden var imidlertid sterkere enn Russland regnet med og disse byene ble ikke erobret.
Ukraina var i realiteten svært nær å erobre tilbake de områdene separatistene kontrollerte. Men en storstilt Russisk militærhjelp gjorde at Ukraina ikke klarte det. Treffingene den gang mellom Ukrainske og Russiske og Russiskstøttede opprørere førte til store tap. Trolig ble mange Russiske soldater også drept, men disse tallene er vanskelig å få bekreftet.
Russland har aldri innrømmet at de er tilstede i øst Ukraina med militære styrker, eller at de har støttet separatistene med våpen. Årsaken at Putin ikke har innrømmet dette kan være avtalen fra 1994.
Minsk 2 avtalen
I 2015 ble det som siden er betegnet som Minsk 2 avtalen signert. Avtalen er en avtale der Russland dikterte premissene. Avtalen inneholder flere problemområder. Et av disse er delen som sier at Ukraina skal få kontroll over egne grenser. Et annet er den delen som sier noe om folkeavstemming i de okkuperte områdene. Hvem skal få stemme, hva skal det stemmes over osv. Det mest kontroversielle er at avtalen nærmest gir separatistene vetorett i utenrikspolitiske spørsmål i Ukraina. At et lite område skal kunne diktere utenrikspolitikken til 50 millioner Ukrainere, er svært omstridt.
Like etter undertegnelsen av Minsk 2 avtalen brøt også opprørerne avtalen ved å erobre Debaltseve. Minsk 2 avtalen sa at grensene gikk der som partene på det tidspunktet hadde kontroll over. I Debaltseve mistet mange hundre Ukrainske soldater livet.
Forsøk på å destabilisere Ukraina, en langsiktig krig
Trolig har Putins langsiktige mål vært å destabilisere Ukraina. Europas kanskje fattigigste land som var avhengig av Russland ville trolig bli et enkelt mål å destabilisere. Ukraina hadde gjennom avtalen med Russisk flåtebase på Krim tilgang til billig Russisk gass. Etter annekteringen mistet Ukraina den billige gassen under påskudd av at Krim var Russisk. I virkeligheten var det et forsøk på å skape misnøye internt i Ukraina. Gjentatte provokasjoner fra Russisk side er en del av et langsiktig prosjekt på destabilisering.
Imidlertid har det motsatte skjedd. Ukraina er mer samlet enn noen gang. Trolig er det dette Putin også ser. Å destabilisere Ukraina har ikke vært noen suksess. Da leter Russland etter et påskudd til en stor invasjon for å få kontroll over dette problemet. For Russland har Ukraina vært en hengemyr helt siden 2014. Vestlige sanksjoner har kostet dem dyrt, det samme har vannforsyningsproblemene til Krim. Det er trolig også veldig kostbart å holde kontroll over de områdene som opprørerne kontrollerer. Russland må på en eller annen måte få en slutt på konflikten. Slutten kan bli krig.
Krig har neppe støtte blant vanlige Russere
Det er en risikabel krig Putin eventuelt velger. Forholdet mellom vanlige Russere og Ukrainere er nært. Putin vil trolig møte sterke reaksjoner fra vanlige Russere hvis de velger å gå til invasjon av Ukraina. At et slavisk folk går til krig på et annet er utenkelig for mange.
På den annen side er det noen som drømmer om å gjenreise imperiet fra Sovjets glansdager. Tas Ukraina med makt nå, vil det trolig trigge denne gruppen til å kreve ytterligere erobringer. Hvem kan bli det neste? Trolig Georgia, et annet land som Russland forsøker å holde i sin sfære.
Min fulle støtte til Ukraina, til folket og for freden.