Menneskerettsdomstolen i Strasbourg behandler for tiden 26 saker mot Norsk barnevern. Dette er et veldig høgt tall. Nylig falt domstolens kjennelse i en av disse sakene. Det var i den såkalte Trude saken dommen falt. Trude som fikk tvangsadoptert bort sitt barn fikk medhold av domstolen.

Jeg skal i denne bloggen ikke gå inn på enkeltsaker, men gi en betraktning rundt kritikken. Sakene er ulike og det vil være feil uten grunnlag fra min side å kommentere hver enkelt av dem.

Imidlertid har kritikken mot norsk barnevern var i mange år. Kritikken har vært stor utenfor Norges grenser også. Der har ofte enkeltsaker blitt tatt opp og kritisert.

Hva kritikken av gjelder

Jeg leser en kronikk på NRKs web sider i dag. Denne kronikken er verd å lese. Den er skrevet av Gro Hillestad Thune, tidligere dommer i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Hun sier blant annet «For meg fremstår det nå som det er to sannheter som gjelder:»

• Norge trenger mer enn noen gang et godt barnevernssystem som selvsagt ikke kan være feilfritt, men som i det store og hele ivaretar barnas behov på forsvarlig måte og som vi alle kan ha tillit til.
• Barnevernet slik det er i dag er ubrukelig. De som ikke mener det, har ganske enkelt ikke nok kjennskap til hva som foregår i virkelighetens verden. Det er ganske enkelt ikke mulig å bedømme barnevernet uten å gå dypt inn i enkeltsaker.

Sakkyndige i barnevern saker

Barnevernet skal ha en sakkyndig vurdering av hvert enkelt tilfelle før en sak om omsorgsovertakelse havner i fylkesnemnda. En sakkyndig skal se på hver enkelt sak og komme med sin anbefaling ovenfor barnevernet. Den sakkyndige får et mandat på hva som skal observeres.

Kritikken met systemet med sakkyndige er todelt. For det første er det barnevernet selv som oppretter en sakkyndig og for det andre er det bindingene mellom barnevernet og den sakkyndige det stilles et spørsmål rundt. En sakkyndig er ofte en privatpraktiserende psykolog.

Noe av kritikken mot systemet er at en betydelig inntektskilde for psykologene dette gjelder kommer fra barnevernet. Mistanken om at noen sakkyndige er økonomisk avheng av barnevernet er reel. Frykten for å miste saker og dermed inntekt hvis barnevernet ikke får det de vill er ubehagelig.

En sakkyndig kan lage en rapport om noen barn for så å sitte som dommer i fylkesnemnda i andre saker. I fylkesnemnda er det svært sjelden barnevernet ikke vinner fram. 13 August 2016 har Dagbladet en sak der de hevder at barnevernet fikk medhold i 92,8% av sakene hvor de ville frata foreldrene omsorgen i fylkesnemnda.

Fylkesnemnda

Dersom (noe den ofte gjør) den sakkyndiges rapport anbefaler omsorgsovertakelse havner saken i fylkesnemnda. Sammensetningen i nemnda er kritisert. Årsaken er at den består av 3 medlemmer. 1 dommer som jobber i fylkesnemnda og som derfor ofte ikke er en nøytral part. 1 sakkyndig. Det vil si en person med kompetanse, f.eks. en psykolog som brukes til å komme med sakkyndige vurderinger og 1 lekdommer.

Mistanken om at fylkesnemnda er skjevt sammensatt gjør det ubehagelig. Etter min mening er bare mistanken i seg selv god nok grunn for å gjøre noe med sammensettingen.

Hvorfor så mange barnevern saker fra Norge?

Det bør være i alles interesse at antallet barnevernssaker fra Norge som ender i Menneskerettsdomstolen i Strasbourg blir redusert. Det er vanskelig å få saker gjennom til behandling i Strasbourg, noe som gjør antallet på 26 nærmest ekstremt høgt.

Jeg mener at Norge må endre både oppnevnelsen av sakkyndige, tilknyttingen til sakkyndige og barnevernet, samt å endre Fylkesnemndas sammensetting.

Antallet saker i menneskerettsdomstolen i Strasbourg som omhandler Norsk barnevern er skremmende høgt. Danmark, Sverige og Finlands tall er langt lavere. Kanskje vi har noe å lære der?