Høyanger, den gang et klassedelt samfunn
I 1964-65 bodde jeg i Høyanger. Jeg var bare 5-6 år gammel og husker egentlig Høyanger som en hyggelig plass å vokse opp. Mye av det jeg forteller i denne bloggen har jeg blitt fortalt etterpå av min mor og far. Den gang var Høyanger et klassedelt samfunn. De mest vellståene bodde i Kloumanns Alle, helt nede ved kaien. Gjennom den lille industribyen renner en elv som den gang delte Høyanger i øst og vestkant.
Kluoumanns Alle
Vi bodde i Kloumanns Alle nr. 2. Det vil si i den «beste» gaten i det fineste strøket. Min far fikk jobb som sjefsingeniør på kraftverket som var under bygging. Jeg skal ikke fortelle om oppveksten i Kloumanns Alle, den var fin. Selve gaten var også svært vakker slik jeg husker den.
Det er det klassedelte samfunnet som jeg skal skrive om. Høyanger hadde liksom stått stille helt siden industrisamfunnet ble startet like før 1920. Mens Kloumanns Alle lå i et villastrøk, bodde arbeiderne i hus som ble reist på 1920 tallet etter et «Eget hjem» prosjekt.
Hvor du bodde, hvem du var sammen med på fritiden, hvilke språk du valgte som hovedmål på skolen var klare skiller.
Men når vi flyttet inn i Kloumanns alle, lite viste verken min mor eller far om det klassedelte samfunnet. Vell og merke var min far ingeniør, men han var sønn av en rallar, hans mor var varaordfører i Stavanger på den tiden og en kjent dame med sterke meninger. Min mor var vokst opp i et småbruk der både gårdsdrift og fiske var kilden til livets opphold. For dem var det en kulturkonflikt.
Hvordan var et klassedelt samfunn?
Et par historier som forklarer hvordan et klassedelt samfunn var vil jeg trekke fram.
Min mor fikk nesten sjokk første gang hun handlet på det lokale samvirkelaget. Det var kø i kassen, men den bak kassen ropte «Fru Kristiansen» og de andre damene måtte vike til side. «Nei» sa min mor «Disse er foran meg i køen». I følge min mor skapte dette stor oppsikt.
Et annet eksempel var da min far fikk irettesettelse fordi han spilte kort med arbeiderne på kraftanlegget. De bodde i brakker på anlegget i ukene og dro til Høyanger om helgene. For min far spilte det ingen rolle om hvem han brukte fritiden sin på. Men i følge andre burde han være i funksjonær brakkene og ikke blant arbeiderne.
I 1917 startet Høyanger Idrettsforening. Dette var et idrettslag for den øvre klassen i industribygda. Året etter ble Sportsklubben Falken startet. Dette var et idrettslag for arbeidere. Høyanger If. gikk inn i Norges Idrettsforbund, mens Falken gikk inn i Arbeidernes idrettsforbund (AIF). En sammenslåing var ønsket fra Høyanger if, mens Falken nektet i mange år og først i 1957 ble klubbene slått sammen til Idrettslaget Høyang.
Vi reiste hjem fra Høyanger
Vi reiste hjem fra Høyanger etter et drøyt år der. Årsaken var nok i første rekke to ting. Min far hadde hatt en dårlig opplevelse med lokalsykehuset. Han hadde temmelig sterk sukkersyke (diabetes i dag). Han fikk et sukkerslag en gang og ble fraktet til sykehuset fra sitt kontor på anlegget. Men skepsisen til sykehuset ble stor for min mor, da de ringte henne for å spørre om hvordan de skulle behandle ham. Min mor viste det selvsagt. Sukkerslag skulle behandles med insulin.
Den andre årsaken var at min mor følte hun fikk fjellene over seg som hun sa. Hun følte at de bratte fjellene kom over henne hele tiden. Dessuten var nok Høyanger litt for inngrodd i et klassedelt samfunn. Det passet verken min mor eller far.