Stavanger – Sandnes og Nord Jæren er egentlig en stor sammenvokst by. I følge Statistisk sentralbyrå er byen Norges 3 største med 250.000 innbyggere. Jeg vil i denne bloggen forsøke å se litt på hvorfor vi opplever at området sliter veldig med infrastrukturen. Byplanlegging blir sett på isolert i hver enkelt kommune i stede for som helhet.

Etter min vurdering ligger mye av årsaken i problemene i at området består av mange kommuner. De 4 mest sentrale er Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg. Men vi kan også ta med deler av Klepp, Time og Gjesdal kommune i denne vurderingen. Hver kommune, hver ordfører og hvert kommunestyremedlem tenker primært på sin egen kommune. Dette går på bekostning av å se hele området som en helhet.

Veksten i befolkningen

Enhver kommune og enhver ordfører vil ta del i den befolkningsveksten som området har hatt siden 1970. Skatteinntekter fra innbyggerne skulle komme de enkelte kommuner til gode. Alle kommunene ville tilrettelegge for denne befolkningsveksten. Resultatet ble et området sprett utover enorme areal med det som resultat at utfordringene med trafikk og kollektive transportløsninger ble enorme.

På samme tid blir Forus etablert som et nærmest rent næringsområde. Tusenvis av mennesker skal daglig flyttes fra sine boliger som ofte ligger langt unna inn til Forus, Stavanger eller Sandnes. Utredingen om de ulike alternativene til transportplan har vært gjennom flere faser. Helt siden slutten av 1990 årene. Kun bakkebaserte løsninger ble vurdert, ikke løsninger under eller over bakkenivå. Monorail er et av alternativene som burde vært utredet bedre.

Befolkningsveksten i området gjorde at kommunenes økonomi stort sett har vært god. Men en formidabel regning ligger å lurer rundt hjørnet. Det er regningen det koster med å lage en hensiktsmessig transportløsning for et så stort geografisk område. Ja, det er fint at antallet som bruker sykkel til jobb økes og at det tilrettelegges for dette. Men det er tross alt ikke sykkel de fleste tar til og fra jobb. I hvert fall så lenge vi har bygget boligområder så langt unna arbeidsplassene. Tross alt er vi på Vestlandet også, en del av landet der regn og vind gjør at de fleste kvier seg for sykle enkelte dager.

Redsel for å bygge tett og høgt

Kombinert med alle kommunenes krav om å ta del i befolkningsveksten har også de to store bykommunene vært redd for å bygge høgt og tett. Denne redselen fører med seg at det også i selve bykjernene i Stavanger og Sandnes er sprett bebyggelse og vanskelig å få til en smidig infrastruktur.

Det er sagt om Stavanger at det er byen som ikke helt klarer å bestemme seg for om den vil bli stor eller småby. Dette er noe av problemet for hele området. En tettere bebyggelse ville gjort det lettere å skape en smidig infrastruktur. Byplanlegging i Stavanger og Sandnes må i større grad samordnes.

Tenk om vi hadde en tettere bebyggelse. Blokker på 20-40 etasjer. Tenk deg at du skal på jobben. Sitter i stuen din å ser at om 3 minutter kommer bussen. Du tar heisen ned under blokken. Der er det en bussholdeplass. Du venter på bussen i omgivelser som er skjermet for vær og vind. Når bussen kommer går du på. Siden det blir bygget tettere vil det være et stykke til neste blokk eller tett bebyggelse. Bussen stopper ikke for hver 100 meter for å ta på 1 passasjer. Turen fra der du bor til din arbeidsplass blir redusert betraktelig.

Men mangelen på å se området som en helhet gjør dette vanskelig. Hele området er blitt sett på i lys av hver enkelt kommunes interesse og ikke helheten.

Hva skulle vært gjort? Feilslått byplanlegging?

Etter min mening er den store feilen at hver enkelt kommune og hver enkelt ordfører ser på sine egne interesser. Interkommunalt samarbeid har vært vanskelig. Ved å ha hatt en stor kommune som omfatter dagens kommuner Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg ville mye sett annerledes ut. Da ville det vært enklere å se helheten og ikke området som stykkevis og delt.

Utredingene om framtidig transportplan for området er mangelfull. Andre alternativer enn bakkebaserte løsninger skulle vært utredet bedre. Jeg sier ikke at buss kan være det mest hensiktsmessige transportmiddelet, snarere tvert i mot. Mest trolig er det buss som er mest hensiktsmessig, men utredingene skulle tatt med andre alternativ enn bare buss og bybane.

Stavanger og Sandnes skulle bygget tettere og høgre for å få plass til flere mennesker i et begrenset området. Det ville gjort det mye enklere med transport. Dessuten ville det spart en del verdifullt jordbruksareal og naturskjønne omgivelser. Dette ville vært verdifullt for jordbruket. Noen tror at det å bygge høgt betyr stygge bygg. Det er selvsagt ikke riktig. Ser vi på moderne høghus er det som oftest bygninger med vakker arkitektonisk utforming. Å stille krav at slike bygg angående arkitektoniske løsinger er en selvfølge. Byplanlegging for hele området sett under ett mangler.

Med en slik løysing som jeg skisserer her ville vi fått et område der befolkningen bor nærmere der de jobber og derfor en enklere måte å organisere infrastrukturen. Veksten ville kommet hele område til gode fordi vi da ikke så på hvor folk bor isolert, men ser på området som en helhet. Jordbruksareal ville blitt spart sammen med naturskjønne arealer.

Det er den politiske evnen jeg kritiserer, ikke de som er satt til å gjøre det beste ut av et område sprett for alle vinder. Området burde vært sett på som en helhet med en felles byplanlegging