22 Juli dagen ingen glemmer
Dette innlegget er også tilgjengelig i: English Русский Українська
Det er gått 10 år siden vi opplevde det som endret seg fra en helt vanlig sommerdag, til å bli et mareritt ingen glemmer. Denne bloggen skriver jeg for de som faktisk var så små at de bare har svake minner fra dagen. Slik opplevde jeg og min familie 22 Juli 2011.
Fra Tour De France til eksplosjon
Vi hadde kommet hjem fra vår sommerferie noen dager tidligere. Vi sitter i stuen å ser på Tour De France. TVen står på og vi ser samtidig som vi gjør andre ting. En helt normal sommerdag med andre ord. Under sendingen får vi høre på TV at det er skjedd en eksplosjon i Oslo. OK, tenkte vi, synd det. Men til å begynne med tenkte vi ikke mer over det. Så avbrøt TV2 sin sykkelsending og satte inn en ekstra nyhetssending fra eksplosjonen. Vi så det med en gang vi fikk se bildene. Dette var sterke saker. Selveste regjeringskvartalet midt i Oslo. Det måtte være en bombe sa vi, temmelig fort forsto alle at det var en bombe. Terror som vi tidligere hadde sett fra andre land var kommet hit.
Vi fulgte TV sendingene på NRK og TV2 litt vekselvis. Vi forsto at det var mange døde og skadde, men hvem sto bak? Tankene begynte å gå i retning muslimske terrorgrupper slik vi hadde sett fra utlandet. Etter en stund fikk vi beskjed at det også var en hendelse på Utøya, der AUF hadde sommerleir. Øya der jeg tilbrakte et par sommerferier den gang jeg selv var ung AUFer. Men til å begynne med knyttet vi ikke dette opp mot bomben ved regjeringskvartalet.
Skyting på Utøya
Vi forsto ikke hva som skjedde. Var det islamistisk terror, var Norge under angrep fra en fremmed makt eller var det høyreradikale miljøer som sto bak? Ville dette spre seg til andre steder i landet. Stavanger, min by var i så måte et tenkt mål i mitt hode. Å ramme oljeindustrien her vil ramme økonomien i Norge. Jeg hadde barn i tenårene den gang. For første og eneste gang samlet vi oss. Der fikk de beskjed om ikke å dra til sentrum eller Forus området der mesteparten av oljeindustrien holder til før vi viste mer om hva som faktisk skjer.
Litt sent på ettermiddagen denne dagen kom de første reportasjene fra Utøya, eller rettere sagt på landsiden. Skildringer som ikke var å ta feil av. Det var en alvorlig hendelse. Ungdommer ble skutt av en person. Noen svømte i land fra Øya for å slippe unne, skildringene var grusomme. Senere fikk vi vite at Anders Behring Breivik var pågrepet og at han trolig sto bak både bomben og skytingen på Utøya. Hvor stort omfanget faktisk var fikk vi vite neste morgen. Det totale antallet drepte var 8 ved regjeringskvartalet og 69 på Utøya. Til sammen hadde 77 mennesker mistet sitt liv.
22 Juli ble et begrep
Etter hvert utover kvelden 22 Juli og neste dag fikk vi vite mer og mer om terroristen. En Norsk fascist. En som står for det stikk motsatte av de verdiene jeg har og som hele det norske samfunn er bygget opp rundt. Et angrep på demokratiet, Arbeiderpartiet, AUF og det norske samfunn.
Det beste ved det Norge kommer til syne dagene som følger. Folk legger ned blomster. Utenfor Oslo Domkirke, på Utøya kaien, i hver by og hver bygd. Landet var i en eneste stor sorg. Samtidig følte vi en felles støtte. Vi følte et folk som ikke bare sørget over tragedien, men også sto vakt ved det fineste i samfunnet vårt, demokratiet. Måten landet står samlet på i sorgen og bearbeidelsen var en form for felles terapi.
22 Juli et angrep på Arbeiderpartiet og demokratiet
Daværende statsminister Jens Stoltenberg understreket tidlig at angrepet var et angrep på demokratiet. Det har han rett i. Det var et angrep mot et parti som Anders Behring Breivik tydeligvis ville bli kvitt. Gjennom å angripe et parti angriper han hele det demokratiske prinsipp.
Anders Behring Breivik er fascist og nasjonalist. Han legger ikke skjul på det. Dette er en politisk retning som vil at en elite skal styre med hjelp av makt om nødvendig. Fascismen vil ha en sterk stat, ikke for å hjelpe folket men for å kontrollere dem. Et samfunn der vi ikke får lov å si hva vi mener, eller protestere på avgjørelser tatt av den styrende eliten.
Det samme tankegodset er fremdeles i samfunnet. Vi finner det i ekkokamre på sosiale medier, vi finner også noe av dette i såkalte alternative medier.